Japp, så har jeg faktisk flytta. Sånt er det. Og det er kjempeflott, allerede trives jeg mye bedre enn jeg noensinne gjorde i den gamle hybelen.
Mye av dette skyldes vel tross alt at Stig er en fantastisk kar. Fikk en splitter ny glassmusematte-ting, fordi jeg uten å tenke stort over det, bemerket at jeg trodde jeg hadde tulla bort musematta mi et sted under flytterushet. Det er snasent! Dessuten kjøpte han også en liter med iskaffe til meg, noe som i og for seg er farlige greier, siden jeg er avhengig av stoffet. Hurra! Nå skylder jeg han i alle fall tre middager.
Det eneste som er i ubalanse om dagen er følelsen av at det FORTSATT er stusslig å sove aleine. (Forsooth!) En følelse jeg trolig aldri kommer til å bli vant med. Det er liksom noe med det at kvinnfolk er utrulig vanedannende å ha rundt seg.
Sliter nemlig litt med mareritt av typen "Våkne opp og ikke klare å bevege seg, samt å ha en overhengende følelse av at det er NOE i rommet. Som er farlig."
Fagfolk kaller det lucent dreaming, jeg kaller det "et lite helvete." Da er det godt å ha noen der, og vite at man ikke er alene. På en god måte. Sjøl om det kan bli trangt i ei seng som er under meteren brei. Men det er også litt av sjarmen. Man liker jo kos. Og det å faktisk våkne opp fra marerittet, innse at at det bare er å slappe av, stryke noen forsiktig over ryggen og vite at man er trygg.. Det er en av de beste følelsene i verden. :-)
