Nå sitter jeg og venter på en pakke fra New Zealand, og fryser så smått i leiligheten fordi jeg har ligget under en god varm dyne i et par timer og latt verden seile sin egen sjø.
Så sitter jeg og funderer på små saker og ting. Det er så rart å tenke på, jeg lurer og undrer.
Hva er det som får oss til å BEHØVE noen? Eller tro at vi behøver noen. At man nærmest krever at én person er der til alle døgnets tider, i alle fall ikke lenger enn en telefonsamtale eller en SMS unna.
Og kanskje enda når disse personene ikke kan eller vil stille opp. Hva er det som skaper dette behovet? Det høres jo ut som psykose light.
Jeg har et par-tre personer selv.
Den ene av disse er faktisk ganske vanskelig å få tak i til tider. Selvfølgelig. Man kan ikke kreve noe av andres liv. Selv om man kanskje føler det burde være slik. Jeg tror (og håper) de fleste kan kjenne seg igjen i det.
Men behovet finnes. Og jeg har ingen grunn til å behøve denne personen. Eller en forklaring på hvorfor jeg gjør det. Eller noen forutsetning for å fortjene denne personens oppmerksomhet.
Men det er en trøst likevel når de ER der, når jeg KAN snakke med dem om saker og ting. Dette er en person jeg egentlig ikke kjenner, men likevel føler jeg det er en slags greie der, at jeg føler meg forstått og akseptert hos denne personen. At like barn leker best, og at hjertene våre kanskje ikke er så forskjellig til tross for forskjellige bakgrunner.
Det som er synd er at jeg ikke tror at noen av disse personene forstår hvor mye jeg faktisk er villig til å strekke meg for dem, og hvor mye de trengs.
Merkelig hva en skal være nødt til å føle som menneske. I blant er det til å bli gæren av.
