Apati.

I dag har jeg ikke gjort en dritt. Jeg sto opp klokka ni, sjekka timeplanen, fant ut at det ikke var noen vits i å stå opp, tok en dusj, la meg igjen, lå og stirra i taket i to timer, sovna, sov til tre og sto så opp og gikk hit. Nå vurderer jeg om jeg skal gidde gå til butikken. Det er ikke det at jeg trenger noe der, bare sånn at jeg har lyst på godis. Så jeg må vel strengt talt ikke.

Jeg ser ikke noe poeng i å bevege meg ut i dag, da jeg veit at situasjonen ikke akkurat forandrer seg nevneverdig om jeg går ut og driver med hjernedøde ting i et par-tre timer for så å vende hjem til pcen. Likevel er jeg lykkeligst når jeg får leve i løgnen og drømme meg bort, slippe unna det jeg gjør hver eneste dag ellers, alle rutinene. Det her med skole og jobb og hverdagslivet er jo ikke akkurat det man higer mest etter her i livet..

Som et produkt av at jeg føler meg utilstrekkelig og uten kontroll blir jeg også destruktiv. For ikke å snakke om selvdestruktiv. Jeg ser alle andres fordeler og evner, ingen av mine egne. Jeg hører om flinke folk og får lyst til å fjerne dem fra jordens overflate. Jeg ser folk som faktisk har selvtillit og tiltrekningskraft på måter jeg aldri vil få, som har alt jeg vil ha, og jeg hater dem mer enn alt annet tilsammen. Selv om jeg prøver å ikke gjøre det. Jeg vil jo prøve å fungere.

Jeg blir rett og slett så innmari sint, på alt og alle. Og alt er min egen feil, og jeg taper uansett..

Når vet man egentlig om man bare sitter og synes synd på seg sjøl, eller at man virkelig sliter..?


(Edit: Til alle mine trofaste venner. Jeg tar dere ikke for gitt, selv om det kan synes slik her. Jeg trenger virkelig alle som en. Det er bare det at jeg ikke tror jeg har det helt bra i hodet mitt, og f.eks når den lille teite tingen jeg frykter mest faktisk skjer, virker det på samme måte som å få et steinras over seg. Man blir knust i tuusen biitar. Og når det man trenger mest ikke er å få tak i, blir det som det blir. )

Virkelighetsflukt.

Jeg har kommet til den konklusjon om at jeg ikke liker virkeligheten.
Fortenk.

Undre undre

Jeg lurer på hva det er som stadig får meg til å falle tilbake i disse gamle syndene,
sene netter med triste, triste kjærlighetssanger på øret og en følelse av at alt man ønsker seg renner bort i tiden, eller utsettes til viljen ikke lenger er der..

Når jeg ikke føler jeg har noe å slå i bordet med angående mine egenskaper som tegner, eller mine andre talenter. Jeg har tenkt litt på å begynne å skrive, jeg må bare finne et perspektiv å gå ut i fra. Men så tenker jeg, hvem er det som er interessert i det jeg gjør.

Noe jeg nok aldri kommer noen vei med, er musikken. Det hadde vært fint å kunne PRØVE, men det skal så mye til, spesielt når jeg hverken har selvtillit, studio, skills eller scenesjarm nok til å kunne få til så mye som et opptak uten å føle at jeg driter meg ut.

Jeg skulle likt å få tak i han jævelen som utstyrte meg med så lite tiltro til meg sjøl og fillerista han. Tusen jævla takk for det, liksom. Jeg vil gjerne ha det tilbake!

Så ja. Jeg begynner rett og slett å bli forbanna på at det skal være så vanskelig å føle man duger til noe som helst, og at man ikke skal stå igjen med en følelse av at egenskapene man er utstyrt med er piss. Det blir aldri bra nok for noen mennesker, og spesielt ikke en selv.