Jeg trur i grunn jeg tenker for mye. I noen baner i alle fall. Andre, viktige ting tenker jeg ikke på i det hele tatt.
Mine hemninger.. jeg undres om det skyldes for lite eller for mye innblanding fra den udugelige grå klumpen som noen kaller "hjerne."
Og hvorfor sitter jeg så fast i de samme vanene, den faste rutinen, de kjente og kjære veiene..?
Jeg trodde slikt forandret seg over tid, men nå har det vært sånn en stund. Enda tiltak har blitt innført, men det er kanskje ikke nok. Man må ville det, VIRKELIG ville det. Og det vil jeg kanskje ikke? Gudene vet.. Jeg aner ikke hva jeg vil, men en forandring hadde vært velkommen. Ikke påtvungen. En naturlig en. Ellers sparker og slår jeg vilt rundt meg og skriker NEI!
Noe som dukket opp og gav meg et alternativ. Et spark i ræva, en grunn til å komme meg fram og opp og videre, noen som tok meg i hånda og gav meg en grunn til å ikke slippe.
