Eat your heart out...

...they told me.

So i did.

Stabbed it real good, i did.

~ In Memoriam~

Eggebrødskiva
* 13/6 2010 04:06
† 13/6 2010 04:15

Nam nam.

Åhei hvor det går!

"Han irriterer.. grøsset ut av meg..!"
- Pelle, om Ty i Extreme Makeover Home Edition

Jaja. Så satt vi her igjen. Og skreiv og fabla. 

Det skal ikke væra lett. Ikke snøring på hva jeg skal gjøre noensinne.
Men det årner seg! Jeg har det faktisk bra om dagen. Klumpen i magen er faktisk nesten ikke der. Jeg tror kanskje jeg har begynt å godta ting. At sjøl om det går til helvete, så er det faktisk ikke første gang. Det har kanskje blitt FOR kjent? Hvem vet. 


Tankene tromler og ruller i skallen, men det får så være. 

Var hos tannlegen. 
Blitza opp mitt smil, for å si det sånn.  Funka helt fett! Og jeg som grudde meg så innmari.
Det er teit!

En ganske vanlig samtale. Eller ikke.

Stig og Sindre sitter ved hver sin PC, Katrine kommer med et tungt sukk.

Sindre: Hva da?
Katrine: Prøver å ikke bli oppgitt.. menneskeheten og sånn..
Sindre: Det er bare å gi opp..
Stig: Skal du spise kebab nå?
Katrine og Sindre: Hæ?
Katrine: Hva fikk du det ut fra?
Stig: *veldig fraværende, men også veldig ivrig* Dr. Who!

Är ni hemma? ..jo litt, i blant..

Jeg trur i grunn jeg tenker for mye. I noen baner i alle fall. Andre, viktige ting tenker jeg ikke på i det hele tatt. 

Mine hemninger.. jeg undres om det skyldes for lite eller for mye innblanding fra den udugelige grå klumpen som noen kaller "hjerne."


Og hvorfor sitter jeg så fast i de samme vanene, den faste rutinen, de kjente og kjære veiene..?
Jeg trodde slikt forandret seg over tid, men nå har det vært sånn en stund. Enda tiltak har blitt innført, men det er kanskje ikke nok. Man må ville det, VIRKELIG ville det. Og det vil jeg kanskje ikke? Gudene vet.. Jeg aner ikke hva jeg vil,  men en forandring hadde vært velkommen. Ikke påtvungen. En naturlig en.  Ellers sparker og slår jeg vilt rundt meg og skriker NEI! 

Noe som dukket opp og gav meg et alternativ. Et spark i ræva, en grunn til å komme meg fram og opp og videre, noen som tok meg i hånda og gav meg en grunn til å ikke slippe. 

Alltid denna väntan

Nå sitter jeg og venter på en pakke fra New Zealand, og fryser så smått i leiligheten fordi jeg har ligget under en  god varm dyne i et par timer og latt verden seile sin egen sjø. 

Så sitter jeg og funderer på små saker og ting. Det er så rart å tenke på, jeg lurer og undrer. 

Hva er det som får oss til å BEHØVE noen? Eller tro at vi behøver noen. At man nærmest krever at én person er der til alle døgnets tider, i alle fall ikke lenger enn en telefonsamtale eller en SMS unna.  

Og kanskje enda når disse personene ikke kan eller vil stille opp. Hva er det som skaper dette behovet? Det høres jo ut som psykose light.

Jeg har et par-tre personer selv.

Den ene av disse er faktisk ganske vanskelig å få tak i til tider. Selvfølgelig. Man kan ikke kreve noe av andres liv.  Selv om man kanskje føler det burde være slik. Jeg tror (og håper) de fleste kan kjenne seg igjen i det.

Men behovet finnes. Og jeg har ingen grunn til å behøve denne personen. Eller en forklaring på hvorfor jeg gjør det. Eller noen forutsetning for å fortjene denne personens oppmerksomhet.

Men det er en trøst likevel når de ER der, når jeg KAN snakke med dem om saker og ting. Dette er en person jeg egentlig ikke kjenner, men likevel føler jeg det er en slags greie der, at jeg føler meg forstått og akseptert hos denne personen. At like barn leker best, og at hjertene våre kanskje ikke er så forskjellig til tross for forskjellige bakgrunner.

Det som er synd er at jeg ikke tror at noen av disse personene forstår hvor mye jeg faktisk er villig til å strekke meg for dem, og hvor mye de trengs.  

Merkelig hva en skal være nødt til å føle som menneske. I blant er det til å bli gæren av. 

Vente vente

...vente på sommeren. Da SKAL alt bli bra. 
Det har jeg bestemt meg for nemlig.

Sol, bading, lange lyse netter, vennskap, drømmer,  mening.

Denna vinteren tar livet av meg. 

Har oppdaget det at det å ruske opp i gamle hobbyer er vanskelig når man stort sett har lagt dem på hylla. I en lang periode har de ikke gitt meg noen driv eller mening. Og det er litt trist i og med at jeg ikke akkurat har verdens mest begivenhetsrike liv. Jeg skulle gjerne malt og tegnet mere, øvd gitar, dannet band, eller i alle fall drevet med musikk, etc. etc. 

Men hjernen er på avveie, og det er tiltak å begynne på ting. Det vet alle og enhver.


MEN!

Jeg har SÆRDELES lyst til å kjøpe meg en dress á la Dr. Who, fordi den omtrent er tøffest i verden.  

 Men om man skal ha The Real Deal koster det flesk, sjela, og gjerne skjorta attpå. Og skjorte trenger man når man skal ha dress. What to do, what to do. Om jeg sparer blir det på en måte bare som å utsette det, siden jeg ikke har jobb og kun studielånet å leve for. Kjedelig å oppdage at man går glipp av husleia i juli fordi man har kjøpt seg unødvendige klær liksom. MEN JEG VIL HAAA. 

Det er forøvrig et gjenoppdaget konsept for meg, det å ønske seg noe. Det har ikke vært helt aktuelt i det siste liksom. Ikke engang til jul.

Når jeg har det kjett så er det gjerne system shutdown i alle avdelinger, inkludert det å glede seg til ting eller ønske seg noe. Det har så smått begynt å komme tilbake uten at jeg egentlig helt vet hvorfor. 

Men nå begynner da i det minste kent-konserten i mars (og forøvrig kanskje kaizers i februar) å smyge seg nærmere, og det blir jo fest, med mindre bandet melder avbud pga. omgangssyke eller noe annet svineri, som jo i og for seg ville vært forventet etter mine sedvanlige opplevelser med konseptet "flaks."

Men vi får krysse fingrene for at alt går bra, og dagene blir jo bare lysere og lysere. Kan hende øynene åpnes litt her og der slik at man finner nye løsninger og muligheter når vintermørket ellers har sløvet hjertet og sinnet og gjort en til en slags kopi av den man engang var.

Mitt nye år

I det store og hele har jeg ganske få egentlige nyttårsforsetter.

Men en ting har brent seg godt inn i skallen min: Ikke være så dumsnill, si mine meninger, ikke godta all dritten som folk finner på.

Jeg har en tendens til å bli den personen som tas for gitt fordi jeg ikke setter meg  nok på bakbena og sier i fra når jeg synes noe er bedritent. Det er nemlig ikke folk vant med, og da blir de gjerne så tverre og vriene å ha med å gjøre at det halve kunne vært nok.  

Jeg må bli tøffere og ikke backe unna. Slik at folk kanskje respekterer meg og gidder høre på meg, i stedet for konsekvent tror at jeg godtar alt.