Til jul fikk jeg:

1500 spenn
4 luer, deriblant en hjemmehekla en (omg!)
Et PS3-spill
En t-skjorte
Godis
Lommebok
2 bøker
En Sonic screwdriver (Dr. Who, yaaay!) 
Et armbånd som var altfor digert. Bawww..

Nyttårsaften står på tynn tynn tynn is.. At en skal behøve å forholde seg til andre folk er i grunn et kjedelig faktum.

Akkurat nå...

...sitter jeg med en liste over følgende ting som suger vilt og uhemmet..

EDIT: denne ble skrevet på morran i går, etter mange timers søvnløshet.. 

1. Mobilen min har klikka. Hurra! Jeg får ikke skrevet PIN-koden min engang, når jeg trykker OK, registreres det som et siffer. Hva faen? 

2. Jeg sitter og fryser. I leiligheta vår. Det er grisekaldt her. Enda varmen står på! SAVE ME!

3. Hun jeg har vært *ta-daaah* forelsket i en stund, har i sin tur forelsket seg i en nisse uten like. Når jeg fikk bekreftet dette hadde jeg i grunn mest lyst til å legge på svøm i Mjøsa. Klokka fem om morran. I minusgrader. 

On a side note; Hun sier hun er redd for at han tenker for mye. De siste dagers hendelser viser vel snarere at det ikke foregår så mye "där uppe." Fy faen ta deg. Skjerp deg mann. Du fortjener det ikke i det hele tatt. Om du skal være så fantastisk som folk skal ha det til kan du vel for faen passe på det du har. Det er nemlig alt JEG vil ha.

4.  I samsvar med nummer 3; Jeg kommer trolig til å bruke store deler av julen (ikke fordi jeg vil, men fordi det bare skjer) på å savne noen som, også meget mulig, kommer til å savne noen andre enn meg/og eller være med vedkommende.. Det er kanskje egosentrisk å si, men jeg kjenner igjen følelsen. Når man er med "that special someone" er det ikke mange andre som får plass i tankene.. 

Om noen lurer,  ja. Jeg har faktisk evnen, som de fleste andre mennesker, til å bli sjalu. Sue me!

5. Jeg savner å ha noen å få nattamelding av. De spontane. Ikke de man får som svar fordi man sier "Sorry, må nesten legge meg nå, er så trøtt." De som faktisk betyr noe, ikke de som har nattaønskninger i seg som et slags bilag bare fordi det er prosedyre å si "natta" når det er kveld.

6. Jeg har ikke sovet i natt.

7. Jeg skulle sovet i natt. Jeg burde sovet i natt. Jeg hadde hatt godt av å sove i natt. Det hadde i aller høyeste grad vært sunt for både kroppen og psyken min å sove i natt.

8. Om tre timer skal jeg på skolen og jobbe med finpuss på en oppgave som "me, myself and I" mener er FERDIG, men som min kjære gruppeleder, Unterscharführer Naziball von Schizofrenia, mener er ufullstendig. Jeg har dritkort lunte i dag. Dette kan bli fest.

9. I all min forvaklede fortvilelse har jeg lyst på HAMBURGER til frokost. Det kan bli vanskelig. Jeg lurer på om det i det hele tatt er sunt, men om man ser positivt på det, kan det hende jeg pådrar meg noen festlige hjerte/karsykdommer FØR jeg fyller 30, og enda har helsa i behold, så kan jeg få kjenne litt på hvordan hjerteinfarkt føles FØR jeg blir gammel og svak! 


10. Jeg eier ikke selvtillit nok til å ta avgjørelser selv, og er så usikker på meg selv at jeg føler jeg må "slå ut" mot verden bare for å bli hørt.  Jeg har derfor en tendens til å virke  jævla krass og bitter når jeg snakker om ting jeg ikke liker, når jeg i grunn tolererer det mye mer enn jeg gir uttrykk for.

Jeg gruer meg fryktelig til å gå på butikken og titte på telefoner.  Jeg MÅ jo ha det, jeg er bare redd for å ta avgjørelsen om å faktisk kjøpe en.

11. I samsvar med punkt 10; Når jeg går på byen er jeg faktisk, merkelig nok, usynlig! Dette kan være en stor oppdagelse, og jeg vurderer å kontakte forsvaret for å få solgt rettighetene til denne fantastiske usynlighetsdrakten. Det virker som om det gjelder å få selvtilliten ned til et absolutt minimum, for så å krympe seg bort i en krok hvor ingen gidder se, og hva enn man så gjør, så er det faktisk ingen som ser en, bortsett fra mennesker som kjenner til teknikken fra før.

12. Skolen går til helvete! I alle fall litt. Jeg har ikke hatt ork til å engasjere meg noe særlig i det siste på grunn av diverse kjeie hendelser og dumme prioriteringer, samt søvnløshet. Dette kan vel senere føre til dårlige arbeidsrutiner, dårlige karakterer og, til slutt, at jeg ikke får meg jobb noe sted. Noe jeg tviler på i utgangspunktet også. Sammen med dette klarer jeg ikke lenger å se hva jeg får til. Jeg synes ikke noe av det jeg gjør blir bra, og alle andres arbeid virker ti ganger bedre. 

Jeg synes ikke engang det er gøy å tegne lenger, noe som egentlig burde være tegn nok til at jeg trenge psykolog.

13. Jeg har lyst til å kaldkvele alle nyforelskede kjærestepar som kysser og nusser og pludrer og diller og daller koser og lever inne i sin lille rosa fuckings boble. Jeg aner ikke om det er sjalusi, misunnelse, fordi det er fjortis-aktig eller om jeg bare er et horribelt, avstumpet og grusomt menneske som ikke takler at folk er glade i hverandre fordi jeg er ensom og sliter med følelseslivet selv. 

Jeg skal mekke sammen ei liste over bra ting også snart.. Akkurat nå er jeg bare lei meg, sint og frustrert.

drømmer!

I natt jag drömte något som jag aldrig drömt förut..!

Det hadde seg slik.. At jeg var på Rena.  Allerede der burde det være et hint om at det her er sjuke greier.


Og jeg hadde to venner med meg. Inne på Rena Leir. Og vi ville ikke være der. Jeg begynte å gå hjemover, men det var litt langt, og ikke kunne jeg veien. Derfor stjal vi i en bil! Og skulle dra VEKK fra Rena Leir. Men på vei bort derfra snudde sjåføren bilen og bestemte seg for å være sint.

Og klemte gassen helt i bånn, og ropte og skrek stygge ting til alt og alle. Slik at bilen mistet kontrollen, og snurret og snurret og snurret, helt til det ble bråstopp. PANG!

Så våknet jeg opp i snøen. Men det viste seg at jeg ikke bare hadde overlevd kræsjet, jeg var også helt lam, og delvis hjernedød. Og ambulansepersonellet forbarmet seg over meg og sa, "nei og nei, dette mummitrollet her kommer aldri til å gå igjen." For da var jeg plutselig en mummi. Jepps. 

Det som hendte senere, som en del av rehabiliteringen etter ulykken innebar at jeg MÅTTE farge håret. Men det var enklere sagt enn gjort når det skulle gjøres i et badekar hvor det fløt masse ekle matrester opp fra sluket. Derfor var det en laang prosess. Og jeg bare MÅTTE vaske håret to ganger! 

(Rundt omkring her våknet jeg vel opp igjen og prøvde å sette hode og hale på alt sammen. Det var ikke så lett.)

18.29-4

De ringer alla klockor nu
som ett bomblarm över stan
men ingen tänker tanken
ingen orkar ställa frågor
& De stirrar som om ansvaret bara vilade på mig
Jag som betalat dyrt för att slippa vara med
Det sista brevet skickades till en ogiltig adress
med ett frimärke värt en halv långvårdsenhet
& De skjuter alla soldater nu till en
gammal sång om fred
Ett helt hav normala människor sjunger med

men även hundratusen röster kan ha fel

Apati.

I dag har jeg ikke gjort en dritt. Jeg sto opp klokka ni, sjekka timeplanen, fant ut at det ikke var noen vits i å stå opp, tok en dusj, la meg igjen, lå og stirra i taket i to timer, sovna, sov til tre og sto så opp og gikk hit. Nå vurderer jeg om jeg skal gidde gå til butikken. Det er ikke det at jeg trenger noe der, bare sånn at jeg har lyst på godis. Så jeg må vel strengt talt ikke.

Jeg ser ikke noe poeng i å bevege meg ut i dag, da jeg veit at situasjonen ikke akkurat forandrer seg nevneverdig om jeg går ut og driver med hjernedøde ting i et par-tre timer for så å vende hjem til pcen. Likevel er jeg lykkeligst når jeg får leve i løgnen og drømme meg bort, slippe unna det jeg gjør hver eneste dag ellers, alle rutinene. Det her med skole og jobb og hverdagslivet er jo ikke akkurat det man higer mest etter her i livet..

Som et produkt av at jeg føler meg utilstrekkelig og uten kontroll blir jeg også destruktiv. For ikke å snakke om selvdestruktiv. Jeg ser alle andres fordeler og evner, ingen av mine egne. Jeg hører om flinke folk og får lyst til å fjerne dem fra jordens overflate. Jeg ser folk som faktisk har selvtillit og tiltrekningskraft på måter jeg aldri vil få, som har alt jeg vil ha, og jeg hater dem mer enn alt annet tilsammen. Selv om jeg prøver å ikke gjøre det. Jeg vil jo prøve å fungere.

Jeg blir rett og slett så innmari sint, på alt og alle. Og alt er min egen feil, og jeg taper uansett..

Når vet man egentlig om man bare sitter og synes synd på seg sjøl, eller at man virkelig sliter..?


(Edit: Til alle mine trofaste venner. Jeg tar dere ikke for gitt, selv om det kan synes slik her. Jeg trenger virkelig alle som en. Det er bare det at jeg ikke tror jeg har det helt bra i hodet mitt, og f.eks når den lille teite tingen jeg frykter mest faktisk skjer, virker det på samme måte som å få et steinras over seg. Man blir knust i tuusen biitar. Og når det man trenger mest ikke er å få tak i, blir det som det blir. )

Virkelighetsflukt.

Jeg har kommet til den konklusjon om at jeg ikke liker virkeligheten.
Fortenk.

Undre undre

Jeg lurer på hva det er som stadig får meg til å falle tilbake i disse gamle syndene,
sene netter med triste, triste kjærlighetssanger på øret og en følelse av at alt man ønsker seg renner bort i tiden, eller utsettes til viljen ikke lenger er der..

Når jeg ikke føler jeg har noe å slå i bordet med angående mine egenskaper som tegner, eller mine andre talenter. Jeg har tenkt litt på å begynne å skrive, jeg må bare finne et perspektiv å gå ut i fra. Men så tenker jeg, hvem er det som er interessert i det jeg gjør.

Noe jeg nok aldri kommer noen vei med, er musikken. Det hadde vært fint å kunne PRØVE, men det skal så mye til, spesielt når jeg hverken har selvtillit, studio, skills eller scenesjarm nok til å kunne få til så mye som et opptak uten å føle at jeg driter meg ut.

Jeg skulle likt å få tak i han jævelen som utstyrte meg med så lite tiltro til meg sjøl og fillerista han. Tusen jævla takk for det, liksom. Jeg vil gjerne ha det tilbake!

Så ja. Jeg begynner rett og slett å bli forbanna på at det skal være så vanskelig å føle man duger til noe som helst, og at man ikke skal stå igjen med en følelse av at egenskapene man er utstyrt med er piss. Det blir aldri bra nok for noen mennesker, og spesielt ikke en selv.

Bill. Mrk: Selges billig.

Selges: Ubrukelige følelser, noen pent brukt, andre bør sees over og repareres.
Jeg har bestemt meg for å bli en kynisk og kald person, og kommer derfor til å ha liten bruk for disse.

Sjela mi kan du også få på kjøpet, den passer godt sammen med salat og en god rødvin. Dette kan gjerne byttes i gitarskillz, muskler, en godt betalt jobb, en bil, eller liknende saker.

Ønskes kjøpt: Superkrefter, gjerne Usårbarhet, Telepati/Tankelesing, Røntgensyn, Levitasjon, Veggklatring, Superstyrke, Telekinese (i visse kretser kjent som "the power to kill a yak from 200 yards away - with mind bullets!") eller noe anna snasent.

Skal man bli ond og få verdensherredømme føler jeg at disse egenskapene vil være fordelaktige å ha.

Jaja.

Da var det gjort.

I'm the reversed Midas. Everything i touch turns to shit.

A New Hope

Japp, så har jeg faktisk flytta. Sånt er det. Og det er kjempeflott, allerede trives jeg mye bedre enn jeg noensinne gjorde i den gamle hybelen.

Mye av dette skyldes vel tross alt at Stig er en fantastisk kar. Fikk en splitter ny glassmusematte-ting, fordi jeg uten å tenke stort over det, bemerket at jeg trodde jeg hadde tulla bort musematta mi et sted under flytterushet. Det er snasent! Dessuten kjøpte han også en liter med iskaffe til meg, noe som i og for seg er farlige greier, siden jeg er avhengig av stoffet. Hurra! Nå skylder jeg han i alle fall tre middager.



Det eneste som er i ubalanse om dagen er følelsen av at det FORTSATT er stusslig å sove aleine. (Forsooth!) En følelse jeg trolig aldri kommer til å bli vant med. Det er liksom noe med det at kvinnfolk er utrulig vanedannende å ha rundt seg.


Sliter nemlig litt med mareritt av typen "Våkne opp og ikke klare å bevege seg, samt å ha en overhengende følelse av at det er NOE i rommet. Som er farlig."


Fagfolk kaller det lucent dreaming, jeg kaller det "et lite helvete." Da er det godt å ha noen der, og vite at man ikke er alene. På en god måte. Sjøl om det kan bli trangt i ei seng som er under meteren brei. Men det er også litt av sjarmen. Man liker jo kos. Og det å faktisk våkne opp fra marerittet, innse at at det bare er å slappe av, stryke noen forsiktig over ryggen og vite at man er trygg.. Det er en av de beste følelsene i verden. :-)

Late night thoughts of a criminally insane boy.

Gi meg en sjanse.

Om et menneske ofrer seg for et annet, må det dø for at det skal telle?

Kevlarsjelen min må fikses med gaffa,
og hjertet innenfor den tynne, skjøre rustningen gjemmer seg bort i frykt.

Jeg tør ikke stole på det. Hvorfor må jeg være så redd?

Faen..

Hvorfor er det aldri.. aldri, aldri, aldri, aldri noen som skjønner hvor ensom jeg egentlig er..? det går visst faen ikke an å si det uten å høres så jævla emo ut.. æsj.. hvordan kan jeg få selvtillit nok til å være den jeg egentlig har lyst til å være, til å gjennomføre drømmer osv.. det virker så jævlig patetisk og jeg er fullstendig klar over det, men hvor er hjelpen..?

Jeg hater alt jeg er og prøver deseperat å klamre meg fast til en personlighet som aldri har hjulpet meg noe sted. Tingen er visst å være hensynsløs, sjåvinistisk og drittsekkaktig. De folka som er det klarer seg jo bra, virker det som. Faen, er det for mye å drømme om at folk faktisk virkelig SER på en og ikke i neste øyeblikk gir faen i personen bak det du viser fram? Jeg har så mye mer å by på enn det jeg vil vise. Og likevel stoler jeg ikke på en kjeft.. derfor blir det en ond sirkel.

Nå er det bare to personer som faktisk leser denne bloggen tror jeg.. jeg håper bare de har noen svar til meg.. Hvorfor fungerer jeg ikke? Hva er galt med meg?

No computers were harmed during the making of this blog.. men det var faenmeg nære på.

Tenketank

Det er utrolig rart hvor mange følelser og minner man kan klemme inn i noe så enkelt som musikk, kanskje tilogmed uten at man vet det. På både godt og vondt.

Plutselig dukker det opp en sang man ikke har hørt på lenge som bringer med seg minner og tanker fra den gangen man kanskje hadde litt mindre vett mellom øra, litt mer håp og litt færre arr og erfaringer.

Men jeg vil heller ha et litt bulkete og ripete hjerte enn ett som aldri har slått for noe..